"Skammens gård"
Ja, for denne bonden burde skamme seg. Det bør i grunn NRFF (Norsk rasefjærfeforbund) også. Og Mattilsynet. For jeg kan beskrive denne saken med to ord: Vanskjøtsel og bedrageri! Men til tross for flere bekymringsmeldinger til både Mattilsynet og NRFF, så er ingenting gjort. Hønene, endene og kattene lider fortsatt i stillhet, i skrivende stund. Avl av kaniner sluttet han heldigvis med for noen år siden.
Man får neppe lyst på egg til frokost, når man besøker Skammens gård, som ligger i ei bygd nord for Tønsberg. Jeg synes tittelen på gården er passende beskrivelse til det triste synet som møtte meg. Synet av tykt, hvitt støv og døde kyllinger som lå blant levende, gjorde meg uvel og kvalm. Og det finnes mange lignende tilfeller rundt i Vestfold og ellers i Norge. Det vet vi. Det er ikke akseptabelt.
Bildene er fra i fjor sommer. Jeg jobber som frivillig i en ideel dyrevernorganisasjon i Vestfold. Vi hadde som oppdrag å fange inn noen uønskede katter på denne gården. Bonden, som er godt over pensjonistalderen, ble til slutt overtalt til å gi i fra seg flere vanskjøttede katter, som hadde blitt født i ett av uthusene hans, året før. Et gammelt og slitt bryggerhus, som nærmest var rasferdig. Han hadde også kattunger i ulike aldere fra ytterligere to kattekull, som kom fra samme kattemor. Èn til to unger fra hvert kull ble spart. Resten slo han i hjel. Enkelt og greit.
Det var litt som å komme midt i en film spilt inn på 1980 tallet. Men det pleier ofte å føles slik, når man kjører et lite stykke innover i bygda i Norge. Man hopper liksom litt fremover og bakover i tid. Litt som i Tilbake til fremtiden. For her finnes det bønder som er helt rå innen presisjonslandbruksteknologi, altså høyteknologisk landbruks utstyr, som inkluderer KI-baserte styringssystemer, men som samtidig har glippet fullstendig når det gjelder å følge moderne dyrevelferdstiltak. Kastrering av katter er ikke akkurat et nytt fenomen innen veterinærmedisinsk praksis. Likevel er det tydeligvis et ukjent begrep for mange nordmenn. Særlig gårdeiere. Og jeg slutter aldri med å bli overrasket over folks gammeldagse og utdaterte holdninger der ute på landet. Man møter på mye rart.
Vel, tilbake til gården i Tønsberg. Skammens gård. Bonden virket jo hyggelig og blid. Veldig serviceinnstilt. Men helt klart av den gamle, svært konservative og tradisjonelle typen. Kattene sov ute og hunden sov inne. Kattene var musefangere og hunden et selskapsdyr. Ferdig snakka! Vi fikk lov til å ta med oss noen av kattene, men ikke alle. Problemet var, at kattene som vi fanget inn hadde fått en så dårlig start på livet, at de døde få uker etterpå. Underernæring, frostskader og påfølgende sykdommer tok knekken på dem. Og kattene som måtte bli igjen var avmagret, fulle av parasitter og synlige sår, og gikk en iskald vinter i møte. Det var grusomt å måtte forlate de siste kattene, i visshet om deres mørke fremtid og uvisse skjebne. Men det var ikke bare de firbente kjæledyrene på gården vi følte bekymring for. Uthusene rommet over hundre fjørfe og kyllinger som vasset i sin egen møkk og dritt. Stanken og støvet der inne var uutholdelig. Man gispet etter luft og det sved i lungene. Mange, mange års gammelt hvitt støvlag, matrester og løse fjær dekket hver centimeter av gulv, bur og tak. Gamle egg lå rundt omkring. Matskåler og vannskåler kan aldri ha blitt rengjort. Drikkevannet minnet om en sølepytt. Mørkt, dystert og kaldt. Ingen lys eller varme. Ingen ventilasjon. Ingen brannsikkerhet. Bare masse bråk fra misfornøyde høns som lengtet ut til frisk luft. De ønsket nok å være frittgående, akkurat som i bildet på hjemmesiden til bonden. For hjemmesiden hans viser nemlig ett romantisk øyeblikk, hvor hønene spankulerer frittgående i grønt gress. Virkeligheten er dessverre noe helt annet. De var slitne, hadde synlige sår og virket stresset. Vi fant også døde kyllinger i samme rugekasse som levende. Det hang riktignok en enslig varmelampe over kassen til de minste kyllingene. Ellers hadde de fryst i hjel. Og sånt blir det ikke penger av. I ett hjørne av uthuset lå det størknet innvoller og noen fjær som en gang hadde vært en sort, liten kylling, som kattene hadde fått tak i. Jeg tenkte at: det må jo bli sykdommer av sånt. Det lignet i grunn mest på en dårlig skrekkfilm. Også fantes det ender på gården. De sto inngjerdet på utsiden av uthuset, i verste sommerhete, uten vann. Klare tegn på vanskjøtsel og brudd på dyrevelferdsloven. Jeg sikret meg bilder og videoer av dyreholdet. Jeg snakket med naboer, og gikk deretter undercover, frem til jeg meldte saken videre til Mattilsynet. Bonden måtte jo bare bli fratatt retten til å eie dyr, med så mange beviser!? Vi vet også at han ikke tar i bruk bedøvelse, før avlivning av dyrene. Høns skal alltid bedøves før avlivning i Norge, i henhold til dyrevelferdsloven. Men her blir alt utført på «gamle måten». Veterinær er et ukjent begrep på Skammens gård. Det viste seg også at flere av hans kunder hadde sendt bekymringsmeldinger inn til Mattilsynet, ved tidligere anledninger. Til og med fra mange år tilbake. Navnet var helt klart ikke ukjent for direktoratet. Og naboer fortalte om dyr som hadde levd uten tilsyn, i opp til flere dager av gangen. Da han og kona var bortreist sammen. Noe som faktisk er ulovlig og i verste fall straffbart.
Skuffelsen er fortsatt stor for meg den dag i dag. Det er derfor jeg ønsker å skrive om saken. Mattilsynet tok èn telefon til bonden og informerte om at det hadde kommet inn en bekymringsmelding fra meg, og vår organisasjon i En Stemme for Katten. Greit … det finnes tilfeller som er verre. Saken kunne handlet om dyrekriminalitet som omfattet grov mishandling, vold, seksuelt misbruk eller andre forferdelige handlinger mennesker er i stand til å gjøre mot dyr. Og slike ting må selvsagt prioriteres. Men det er mer politiet sitt bord. Mattilsynet har visst om denne bondens manglende evne til god dyrevelferd, i så mange år, uten at han får noen form for konsekvenser. Så det blir likevel en sterk sak å jobbe mot. Dyr fortjener å ha det bra. På alle måter! Og de kan ikke velge selv.
Mannen har fortsatt den dag i dag hold av høns, ender og katter i samme dårlige klima og boforhold. Planen hans var å skaffe seg enda flere dyr. Det fortalte han meg. NRFF (Norsk rasefjærfeforbund) fikk også en bekymringsmelding, bilder og videoer av hvordan ett av deres aktive medlem, igjennom mange år, behandlet dyrene sine. Det eneste som skjedde var at navnet hans, i en bokreklame på hjemmesiden til forbundet, ble byttet ut. Bonden fra Tønsberg er fortsatt med på stevner, utstillinger og messer. Med fullt respektabelt navn og firma. Han selger levende fjørfe, kyllinger og egg til godtroende kunder. Betyr det at NRFF står inne for at vanskjøtsel av høns er greit? Hvor mange av NRFF sine medlemmer og deltagere har det på samme måte med sine høns, hjemme på gården? Hvordan ser det egentlig ut? Bilder på hjemmesiden lokker med delikate egg, grønn natur og frittgående, fargerike fjørfe i vakre omgivelser. Er virkeligheten også her noe helt annet? Det stinker faktisk litt råttent. Og flere burde skamme seg.
Fikk noen lyst på egg?
En Stemme for Katten oppgir aldri navn, av hensyn til personvern.
Forskriftene og krav til hold av høns er klare på reglene når det gjelder dyrevelferd. Dyrevelferd skal ivaretas, med hensyn til dyrenes instinkter og behov, og de skal beskyttes mot stress, smerte og lidelse. Man skal legge forholdene til rette for god helse og trivsel. Temperatur, lys, hygiene, klima, tilsyn, fòr og vann er viktige nøkkelord.
Dyrevelferdsloven krever også at katter skal ha tilsyn og nødvendig veterinærbehandling ved sykdom eller skade. Dyreeier er ansvarlig for daglig stell, tilgang på rent vann og mat, et trygt levemiljø og at dyrene ikke bli utsatt for unødig lidelse. Katter skal ikke overlates til seg selv. Selv ikke i kortere perioder. Man kan ikke forlate katten alene i ferier. Det er straffbart.
Vi som jobber innen dyrevern ser dessverre mange brudd på dyrevelferdsloven, når vi reiser rundt for å redde inn katter. De alvorligste sakene meldes inn til Mattilsynet og politiet. Til og med barnevernssaker dukker opp.
En Stemme for Katten oppfordrer alle som er vitne til vanskjøtsel, eller noen form for mishandling av dyr, til å kontakte Mattilsynet eller politiet umiddelbart. Pass på å skaffe nok beviser i saken. Jo flere som klager inn samme sak, jo sterkere stiller ofte saken seg.
Skrevet av Monica Ravn. 29.11.2025
Døde kyllinger blant levende.
Bilder: Privat
Fosterhjem for redd, voksen katt.
Om du vurderer å være fosterhjem for en redd og vill katt som har rundet året, så vil du gjøre enhver lokal dyrevernorganisasjon svært takknemlig. Det er hele tiden et stort behov for dette, da man alltid ønsker å gi katten en sjanse. At også voksne, ville katter får en mulighet til å bli tam og leve et godt liv. Men dette kan ta tid. Og det finnes mange hjemløse katter der ute. Noen er født ute, uten noen form for menneskelig kontakt. Enkelte katter er dessverre rett og slett for aggressive eller for redde til å kunne leve et liv sammen med mennesker. I slike tilfeller ender det som oftest med avlivning. Man anser dette som det beste for katten, så den slipper å gå og lide. Særlig i Norge, da kuldegradene kan sprenge målestokken. Katter er opprinnelig ørkendyr og ganske dårlig rustet til kalde temperaturer. De kan lett pådra seg frostskader og fryse i hjel. Hver vinter skjer nettopp dette, men fortsatt tror mange mennesker at katter klarer seg selv i norsk natur.
Det er ikke så mange som melder seg frivillig til å være katte temmer for redd, voksen katt. Kattunger er ofte mer populært, og det går raskere å temme dem. Dyrevernorganisasjoner er avhengig av alle typer fosterhjem. Og man setter stor pris på frivillige som ønsker å hjelpe dyr i nød, på egen fritid.
Ut ifra selvopplevd erfaring og arbeid med redde katter, ser jeg at det selvsagt ikke finnes noen fasitsvar. Katter er like forskjellige som mennesker. Og folk bruker ulike metoder. Det finnes alltid noe nytt å lære. Men den fantastiske følelsen som oppstår, når man til slutt har klart å oppnå tillit fra en livredd katt, slår aldri feil. Som i det øyeblikket katten lukter på hånda, uten å frese mot deg. Lykke! Når katten plutselig gir seg hen og liker at du stryker den over kinnet. To øyne som tidligere stirret på deg med stivt blikk, etter hvert blunker og slapper av. Plutselig takknemlighet, hvor man hører katten hilser på deg med lyden» prrrr …» og maler fornøyd. Da er alt arbeidet verdt det.
Min samboer og jeg ønsket å stille som fosterhjem for den ideelle dyrevernorganisasjonen; Kattens beskytter Vestfold, etter å ha fulgt dem på Facebook en lenger periode. Man lot seg inspirere av deres gode arbeid og innsats for stakkars, hjemløse katter. Vi vurderte dermed mulighetene vi kunne tilby. Deriblant et gjesterom som sjelden blir brukt, og tenkte at dette fint kunne brukes som et midlertidig fosterhjem. Kattens beskytter Vestfold forstod raskt at vi er ansvarlige mennesker som ønsket det beste for kattene, og at vi er villige til å strekke oss langt for dem. Både når det gjelder tålmodighet, tid og fleksibilitet ovenfor dyrene. (Til informasjon for deg som kunne ønske å gjøre noe av det samme, så står dyrevernorganisasjonene for alt av utgifter når det gjelder katten. Som mat, sand, utstyr og veterinærutgifter). Kontrakten ble signert og vi gledet oss til å ta fatt på frivillighetsarbeidet. Vi har siden den gang hatt mange flotte øyeblikk med ulike katter, og et meget godt samarbeid med dyrevernorganisasjonen.
Det ble snekret opp en tilpasset kattedør med stålnetting, og hempekroker øverst og nederst på dørkarmen til gjesterommet. Da man ikke får luftet normalt inne på et katterom, sørger den åpne stålnettingen både for lufttilstrømming og effektiv sosialisering, da katten kan se ut. Katterommet har jeg innredet jeg på en slik måte, at det er trygt og sikkert for katter å oppholde seg i. Det innebærer at vinduet er lukket og stengt for å hindre at katten kan rømme. At rommet er lett å rengjøre og at katten ikke skader seg på noen måte. Ett godt råd er å fjerne giftige planter. Jo, katter kan begynne å tygge på planter som er farlige for dem. Dette kan føre til alvorlig sykdom og i verste fall en smertefull død! Ett annet råd er å unngå at katten faller ned fra større høyder, etter at den har ligget i narkose. Den kan sjangle, være svimmel og kvalm, og kan lett feilvurdere situasjoner. Den bør holdes under oppsyn i flere timer, frem til den er ved sine fulle fem igjen. Jeg anbefaler også å huske på at en redd katt lett kan knuse ting. Unngå å oppbevare verdifulle gjenstander inne på katterommet, som du er redd for at kan bli ødelagt. Mange av de ville kattene har aldri vært innendørs. Husregler er fullstendig ukjent for dem. De blir plutselig eksponert for svært mange skremmende og uvante inntrykk, som nye lyder, lukter og frarøvet frihet. Dette kan føre til stress, som igjen gjør at katten tisser på uønskede plasser de første dagene. Som regel går dette over på dag nummer to. Men har man en seng eller sofa på katterommet, bør man dekke den til med plastikk, frem til man kjenner kattens atferd. Det er ikke alltid katten forstår dokasse prinsippet første dagen den ankommer. En dyrevernorganisasjon kan, som de fleste mennesker forstår, ikke stå økonomisk til ansvar for eventuelle skader på ditt inventar. Dette er på eget ansvar. Så man bør være kreativ og tilrettelegge for uhell som kan oppstå. Når det er sagt, uten å skremme for mye, pleier det som regel å gå ganske problemfritt.
Katterommet vårt er utstyrt med en kattedo fylt med kattesand, flere koselige kloremøbler, diverse katteleker, tepper og en praktisk kommode. Kommoden er fylt med medisiner til katt, førstehjelpsutstyr, vaksinebøker, tørkepapir, engangskluter, poser til avføring, kloklipper, flåttfjerner og ellers alt av utstyr en katt trenger. Jobben blir så mye enklere, når man har ting tilgjengelig. Mat -og vannskålene står plassert på motsatt side av rommet, fra kattedoen. Man ønsker minst mulig bakterier i maten, samt at katten får servert rent vann daglig. Og tro det eller ei, men sanda i kattedoen bør renses flere ganger daglig. Dette er ofte misforstått av mange. Men sammenlign litt med at du drar opp i toalettet, for hver gang du selv har vært på do. Katter er veldig renslige dyr. Akkurat som oss mennesker. Og hvis de synes kassa er for ekkel og full av avføring, kan de begynne å gjøre fra seg på andre steder. Og av den enkle grunn; god hygiene = frisk katt. Det er også lurt å ha en stol inne på katterommet, som du selv kan bruke til å sitte på. Om du ikke er ung og veldig myk i muskulaturen, kan man fort bli sliten i kroppen av å sitte mange timer rett på gulvet for å utføre temming. Min favoritt er en avslappet strandstol. Man sitter behagelig, samtidig som man kommer nærmere kattens høydenivå, nede på gulvet. En radio er også et effektivt hjelpemiddel for å venne katten til litt ulike lyder. Jeg valgte likevel å vaske (!) gulvet inne på katterommet, fremfor å støvsuge, da den ville katten kan bli ekstremt redd for denne støyende «dragen» i starten. Men jeg støvsuger rett på utsiden av døren og i resten av leiligheten, så de likevel blir kjent med denne lyden. Ellers bør man oppføre seg som normalt i resten av hjemmet.
Doffen var vår første fosterhjemskatt. En sort og hvit, ukastrert hankatt som hadde vandret mellom gårder opp i Andebu. Hjemløs, sliten og full av mark. Alderen var uviss. Pelsen var pjuskete, skitten og full av ekle flått. Flere arr og rift hadde satt sine spor på den tynne og underernærte kroppen, etter slåsskamper med andre hankatter om territorium. Han ble fanget med en spesialbygget felle for katter og kjørt direkte til dyrlegen for kastrering. En ganske vanlig rutine å utføre i første omgang. Ville katter mjauer svært sjelden når de kommer i bur. Doffen var intet unntak. Men han knurret og freste en del, på grunn av redsel og sjokk over å bli fanget. Han flyttet deretter inn på katterommet i leiligheten vår. Karantene ble nødvendig, da vi har to egne katter som ikke skal bli utsatt for smitte. Mio og Ronja får vaksine årlig. Men det er fortsatt mye annet utyske som kan overføres mellom katter. Som lus, ringorm, øyebetennelser osv. Vi gjorde oss klare for oppdraget med å temme Doffen. For temming måtte til. Man kunne ikke ta på Doffen. Katten var stiv av skrekk og håpet på å kunne forsvinne igjennom veggen på magisk vis. Han presset seg inn i det trangeste hjørne, freste høyt og krympet kroppen. Alt han ønsket var å komme ut, vekk og bort fra alt som heter mennesker. Doffen forstod ikke sitt eget beste. Han forstod ikke at han endelig skulle få varme, tilgang på næringsrik mat, markkur som skulle fjerne de ekle parasittene i kroppen hans, smertestillende for de vonde tennene i munnen …! Doffen er et dyr. En katt. Det er ikke annet å forvente fra han, enn motstand og avsky mot oss i starten. Det må man respektere. Det tok flere dager før Doffen spiste eller drakk. Ikke gikk han på do heller. Jeg begynte å bli oppriktig bekymret for han. Redd for at han skulle få forstoppelse. Han lå bare stille på ett sted. Ventet. Øynene fulgte meg hele tiden. Jeg gikk inn til Doffen med langsomme bevegelser. Satte meg på gulvet et stykke unna og pratet med rolig stemme. Av og til overså jeg han. Jeg kikket på Netflix serie på mobilen, og gjorde at han ble vant til min tilstedeværelse. Doffen begynte å finne andre liggestillinger. Han flyttet seg plutselig rundt i rommet, og tillot seg å lukke øynene selv om jeg befant meg i nærheten. Jeg kjente meg en smule håpefull. Da Doffen endelig hadde begynt å spise, fått i seg marktablett via våtfòr, og gikk på kattedoen uten uhell, tok jeg neste skritt. Jeg tok i bruk en lekestang for katter. Denne sveivet jeg lenge og ofte foran ansiktet hans, helt til han ble drittlei. På den måten ble han vant til bevegelser rundt seg, og mindre skvetten ovenfor meg. Deretter gikk jeg over til å stryke stanga over hodet hans og langs etter kroppen. Han syntes det var ekkelt i starten, men viste seg å like det innerst inne. Timene gikk. Og dagene gikk. Ja, uker også. Sakte, men sikkert, så jeg positiv endring. Av og til sov jeg inne hos Doffen på en feltseng. Jeg forsøkte å være kreativ. Tenke ut nye muligheter for å komme nærmere han. En dag ble jeg bitt i fingeren. «AU … det gjorde vondt», sa jeg forskrekket til han. Jeg hadde gått litt for fort frem, og lagt noen tørrfòr biter foran nesa hans. Han skvatt og hugget til så det begynte å blø. Men jeg skjønte det var min egen skyld, så han ble raskt tilgitt. Jeg smurte heller litt bløt kattemat i enden av stanga, så han kunne slikke det i seg på avstand. Det gjorde susen. Etter å ha forbundet meg med digg mat på slikkepott, ga han meg en ny sjanse. Jeg fikk plassere tørrfòr biter på nytt foran nesa hans. Og denne gangen bet han ikke. Jeg følte meg overlykkelig. Dermed tok det ikke lange tiden før han strøk hodet mot armen min og inviterte meg til å kose med han på ordentlig. Nøtta var knekt. Gåten var løst. Og det var en utrolig lettelse og endelig få tillit fra ham. En takknemlig liten sjel, som bare ønsket å bli elsket for den han var. Vi ble gode venner. Doffen var endelig håndterlig nok til å puttes i bur og fraktet til dyrlegen for tanntrekk og vaksine. Etter å ha vært i karantene i lang tid, ble han glad for å endelig slippe ut av katterommet. Han kom også godt overens med våre egne to katter i huset. Ronja og Mio. Det var gode utsikter for fremtiden.
Det er menneskenes fulle ansvar og hjelpe en katt som lider, så langt man har mulighet til dette. Målet med fosterhjem er å gjøre katten fri for smerte og lidelser, gjøre den håndterlig og tillitsfull over tid, og deretter adoptere den videre til et varig hjem, hvor den på nytt kan nyte livet utendørs. Men denne gangen som en trygg og lykkelig katt, som alltid vender hjem. Og ikke minst er blitt kastrert og ID-merket, som alle katter fortjener å bli.
Takk for oppmerksomheten!
Kontakt din lokale dyrevernorganisasjon, om du ønsker å stille som fosterhjem for en hjemløs katt. Det er alltid et stort behov for frivillige som kan hjelpe til. Det kan være alt fra besøksvenn, vakter eller kjøring. Fosterhjem for tam katt, redd katt, kattunger eller krisefosterhjem. Bidrag som gaver, donasjoner og grasrotgivere gjør at det frivillige arbeidet kan fortsette. For det er ofte kostbart å ta inn en katt. Spesielt dyre veterinærutgifter. Og dyrevernorganisasjoner mottar ingen støtte fra staten, dessverre. Tusen takk!
Sak til Mattilsynet 11.10.25
Vi i En Stemme for Katten måtte melde inn en fortvilet sak til Mattilsynet i september. Men ingenting skjer. Å være daglig vitne til at to eldre katter nesten aldri får komme inn i sitt hjem … i pøsregn, i snøvær og i kulde. Ofte utestengt, med alt for lite mat. Så dårlig stelt at de står utenfor hos sine naboer og skriker om hjelp. Har de mark? Har de smerter? Den ene katten halter litt rundt … vondt i beinet. Men eieren sier bare at katter klarer seg selv. Den konservative, gammeldagse og uvitende måten å tenke på. Kattene har flere ganger blitt etterlatt laene. Reist fra i over en uke av gangen. Uten tilsyn. Fullstendig ulovlig ifølge Mattilsynet og brudd på Dyrevelferdsloven.
Her er det flere brudd og fravær av forsvarlig stell. Som daglig tilsyn, mat, rent vann, pelsstell og veterinærbesøk. Fravær av nødvendige medisiner. Kattene bor også i svært kummerlige forhold. Det er uhygienisk rot og søppel både utenfor og inne i huset til denne småbarnsfamilien. Avføring fra kattene innendørs blir liggende en god stund før noen plukker det opp. Rus er også et tema. Joda, barnevernet har vært innom. Det synes ikke … men man får stole på at de ønsker de små barna det aller beste! Men hvem skal hjelpe kattene? Hvem skal ta det økonomiske ansvaret? Flere naboer forsøker å hjelpe kattene ved å gi dem litt mat og husly innimellom. For man har ikke hjerte til å la være. Likevel behøver kattene veterinærbesøk. Og gamle katter som ikke vet hva dyrlege er, kan fort bli kostbart. Det er eieren sitt fulle ansvar. Ikke naboene sitt.
En stemme for katten er FOR obligatorisk ID-merking av katter. Vi vet at dette vil bidra til færre hjemløse katter i Norges land. Men vil det bli konsekvenser for eierne, når de vanskjøtter dyrene sine? Det må bli mer effektivt å håndtere loven. Å kunne gi folk bot og straff for vanskjøtsel og dyremishandling bør ikke være så forferdelig vanskelig, som det fremstår i dag. Jeg håper Mattilsynet kommer på banen. At eierne får konsekvenser, så de kan lære og forstå at en slik behandling av dyrene sine IKKE er greit! Det vil komme flere saker … mange flere. Og de vil stå i kø. Både hos Politiet, Mattilsynet og hos Barnevernet. Fordi folk ikke får konsekvenser.
Takk for oppmerksomheten!
Hilsen En Stemme for Katten. Dyrevernorganisasjon
«Denne artikkelen fikk mange til å reagere på Facebook. Både med vantro og sinne. Noen lurte på om vi hadde snakket med eierne og konfrontert dem om problemet. Andre kom med forslag om å kidnappe kattene eller kjøpe dem ut fra eieren, og noen ønsket at navn og adresse på eieren skulle offentliggjøres. Mange slaktet myndighetene og Mattilsynet nedenom og hjem. Og flere ble deretter bekymret over at Mattilsynet ville avlive kattene som eneste utvei. Èn ting de ivrige leserne og vi i alle fall hadde til felles som mening er at det er mange utfordringer i en slik situasjon. Og lignende situasjoner finnes det svært mange av rundt om i Vestfold, og i resten av Norge. Eiere som lar kjæledyrene sine lide på ulike måter. Og de eneste som har myndighet til å gripe inn er Politiet og Mattilsynet … som ikke har nok ressurser og kapasitet til å gjøre nettopp dette. Noe som er svært frustrerende for folk som er vitner til vanskjøtsel og dyremishandling begått av naboen, kollegaen eller kanskje noen i familien. Hjelpeplikten var det flere som henviste til, i Facebook sitt kommentarfelt. Men hjelpeplikten innebærer nettopp at man sender bekymringsmelding inn til Mattilsynet eller Politiet. Vi måtte pent minne publikum om at; å ta et dyr fra sin eier, kan være straffbart. Og det er begrensede muligheter for en dyrevernorganisasjon å gripe inn, bortsett fra å forsøke å overtale eier om å handle riktig, igjennom kommunikasjon. En dyrevernorganisasjon kan lett havne i en kostbar rettsak, noe man ønsker å unngå.
Selv om det kan virke håpløst, oppfordrer vi enda flere til å sende inn bekymringsmeldinger når man er vitne til dårlig dyrevelferd. Både til Politi og Mattilsynet. Man har inntrykk av at for få mennesker i samfunnet virkelig tørr å gjøre dette. Jo flere som sender inn samme sak, jo sterkere kan saken bli. Og man viser et engasjement på at noe er viktig. Og trengs å gjøres noe med. Ikke la henleggelser og fravær av svar fra myndighetene skuffe deg. Fortsett å involvere deg for det som er rett. For dyrene fortjener det! Tenk også på hvordan DU kan være med å bidra til en forskjell. Enten om det er via politikken, budskap på sosiale medier, donasjoner til organisasjoner, frivillighetsarbeid med dyr eller bare det å forsøke og overtale naboen til riktig dyrevelferd. Så håper vi at flere dyr kan få et bedre og mer verdig liv, også med sine eiere. Chippet i noens navn. Med noens rettigheter.»
Ved akutte tilfeller: ved mistanke om dyremishandling, vold eller skade. Ring politiet på 02800
Ved ikke-akutte tilfeller: kontakt Mattilsynet på telefon: 22 40 00 00
E-post: postmottak@mattilsynet.no
Vi ønsker å legge til at En Stemme for Katten aldri offentliggjør navn eller adresse i saker som kan bryte med personvern og sikkerhet.
Foto: Privat
En ny stemme for hjemløse katter i Vestfold
Av: Monica Ravn.
«Kattens verdi og status må økes i Norge. Og det må bli strengere straffer for dyremishandling, vanskjøtsel og dumping av katter og andre dyr. Flere må jobbe for å få dette til». Derfor har vi stiftet en ny ideell dyrevernorganisasjon som heter En stemme for katten. Velkommen!».
Som barn utviklet jeg raskt en dyp omsorgsfølelse og empati for dyr. Om det var fordi jeg tidlig ble introdusert for dyr, både i hjemmet, i dyrehager og igjennom spennende bøker om dyr, vet jeg ikke. Men jeg hadde stor respekt for dem som levende individer og følte de som svært verdifulle. Da jeg ble født i 1983, hadde vi en vanlig huskatt. Når jeg nådde krabbestadiet, så smakte jeg visst litt på kattematen i skåla til pus. Jeg har dermed ofte spøkt med at jeg fikk dyret katten litt «igjennom morsmelka»? Besteforeldrene mine kjøpte etter hvert et feriehus i Spania, i byen Denia i 1986. Der fikk jeg særlig mye kontakt med ulike dyr. Vi reddet blant annet en hjemløs hund som holdt til i fjellet Montgo, hvor vi bodde rett nedenfor. Hunden fikk navnet Buster. Vi stelte pelsen hans og ga han mat. På våre daglige spaserturer møtte vi etter hvert på slanger, firfisler og andre spennende, eksotiske dyr. Vi var ofte i dyreparker, til min store glede, men mest sannsynlig til sorg for mange av dyrene som ble holdt fanget der. Det var alt fra vakre og majestetiske tigre og løver, til delfin -og papegøyeshow. Og jeg fikk blant annet holde en kvelerslange. Og som så mange andre uvitende og litt naive familier, elsket vi det. Vi elsket det fordi vi faktisk verdsatte dyr, og ble imponert over deres evner til å forstå og utføre ting. For oss var det lærerikt og gøy. Og jeg tok mange fine bilder med det lille Kodak reise-kameraet mitt. Vi manglet dessverre en del av evnen, som mange andre turister på den tiden, til å observere sannheten. Sannheten om at mange dyr lider i fangenskap og ikke har noe der å gjøre. Det er like relevant i dag. Jeg husker godt èn spesiell episode som har brent seg fast på minnet. En liten sjimpanse som gikk rundt og leide en voksen mann i hånda. Den nydelige sjimpansen var utstyrt med menneske-klær og hadde som oppdrag å ta bilder i sammen med barn som besøkte dyreparken. I Spania kan det være svært varmt om sommeren. Jeg var vel fire-fem år gammel, men kunne allerede da oppfatte at sjimpansen var ulykkelig. Jeg så det i de sørgmodige øynene hans. Han var varm, neddopet og sliten. Dette fikk meg til å undre litt, og jeg ble trist innvendig. Sjimpansen og jeg tok rundt hverandre og smilte likevel pliktoppfyllende til kamera.
Foto: Privat
På 1980 tallet og frem til cirka 2015 var det svært mange hjemløse katter i Spania. Den første spanske dyrevernloven ble innført i 1991. Jeg husker jeg så store grupper med villkatter på flere av reisene våre. Og jeg fikk alltid en trang til å oppsøke dem. Noe jeg selvsagt ikke fikk lov til, da foreldre og besteforeldre var redde for at jeg kunne bli smittet av sykdommer eller bli bitt. Flere av kattene var smittet av den smertefulle sykdommen katteaids, (FIV). Viruset er en immunsykdom som påvirker kattens immunforsvar, som gjør den sårbar for infeksjoner og andre sykdommer. Den smitter ikke over på mennesker. Heldigvis. For selv om jeg så at noen av kattene var syke, måtte jeg likevel snike til meg et stryk med håndflaten over den skjøre katteryggen. Man følte på en vond hjelpeløshet ved å se denne lidelsen, uten å kunne gjøre noe for å hjelpe. I senere tid, hadde jeg alltid noen biter med kattemat på lur, gjemt i lommen, for å kunne glede en sulten, spansk katt i et lite øyeblikk.
Men det var ikke så mye bedre stilt for kattene i Norge. Forskjellen var at jeg ikke så problemet like godt. De hjemløse kattene og koloniene holdt isteden til på gårder og gjemte seg ofte med avstand fra mennesker. Likevel fikk jeg, som sikkert mange andre barn, erfare den gammeldagse holdningen til familiedyret katten og tilhørende metoder på nært hold på 1990 tallet. Man var vitne til at små kattunger ble slått i hjel og dumpet i sjøen. Og man var med på leteaksjon, da en kattemor hadde født ute i den iskalde snøen, imens eieren hadde dratt på ferie. Resultatet var at man trasket gråtende rundt for å plukke opp stivfrosne, døde kattunger her og der i hagen. Folk visste ikke bedre på den tiden. Man hadde ikke samme forståelse og kunnskap om hva som var best for ørkendyret katten, og dens behov. Før i tiden skaffet man seg katt for å holde gnagere og andre uønskede arter unna gården. Også trodde man at katten ellers klarte seg selv. Den hadde jo tross alt pels og ga uttrykk for selvstendighet, tenkte mange. Om dyret ble sykt, så fikk naturen ordne opp. Akkurat som hos ville dyr. Det ble ikke vanlig å kastrere katter i Norge før på 1990-tallet. Informasjonskampanjer ble lansert i 1995. Spesielt dyrevernorganisasjonen Dyrebeskyttelsen Norge og Den norske veterinærforening bidro til å øke oppmerksomheten om viktigheten av kastrering. Disse kampanjene oppfordret både eiere og veterinærer til å støtte kastrering og ID-merking av katter for å redusere antall hjemløse katter.
Som dyreelsker har jeg hatt mange forskjellige dyr opp igjennom årene. Vi har eid flere hunder, og jeg har fått være med på hundefødsler. Jeg har hatt undulat, tamrotter, akvariefisk, kaniner, tarantella og pinnedyr. Jeg reddet inn en dumpet sumpskilpadde fra en sikker død. (Han bor fortsatt hos oss den dag i dag). Og vi har hatt katter. Og ja…, jeg har også gjort feil på grunn av uvitenhet. Som ungdom slapp jeg blant annet ut en kattunge, som var for liten til å gå alene utendørs. Jeg tenkte at dette var en vanlig ting å gjøre, og at den ville ta smarte valg selv. Ikke visste jeg at katter ikke utvikler retningssans før de er blitt et år. Jeg trodde dette var medfødt. Den stakkars kattungen fulgte med meg til skolebussen og jeg forsøkte å skysse den hjem igjen, bort fra all trafikk. Det var siste gang jeg så den lille pusen. Smerten og savnet var stort, da jeg oppdaget at den var forsvunnet. Jeg forsto da at den burde ha vært inne lenger. Det var ingen som fortalte meg om akkurat dette. Og det fantes ikke google på den tiden. Heldigvis er man i stand til å lære så lenge man lever. Det er menneskelig å gjøre feil. Mange dyrevenner kan i noen tilfeller dømme andre litt for raskt, og kalle uvitende dyreeiere for onde. Eller de tar i bruk ord som; slemme og uansvarlige. Men mye må faktisk læres. Mennesker handler ofte i god tro. Og mange gamle myter lever fortsatt i beste velgående. Likevel, og her kommer kritikken, for med dagens tilgang til opplysninger, hyppig deling av informasjon, kunnskap og råd i artikler og innlegg på nett og i nyheter, så bør folk være mer oppdaterte i dag, enn de faktisk er. Vitenskap anno 2025. Sett deg inn i dyrets behov! «Keep up»! De uansvarlige menneskene er dem som har mottatt råd og veiledning om rett dyrehold, men fortsetter å gjøre samme feil. Fordi de er sta eller ikke gidder å forandre på ting. De onde menneskene er dem som skader eller mishandler dyr med forsett. De ønsker å begå en ond handling som fører til at dyret lider. Og de forstår at det de gjør er galt. Jeg mener at mennesker ikke alltid klarer å lære forståelsen om begrepet empati. Derfor er strengere straffer for dyremishandling det eneste som vil fungere, for å avskrekke en person til å utføre en straffbar handling. Strafferammen er i dag latterlig liten.
Dyrevernorganisasjoner og foreninger har kjempet for de samme dagsaktuelle sakene helt siden 1970 tallet. Ja, egentlig skal vi faktisk helt tilbake til 1920 tallet, da den første dyrevernorganisasjonen ble stiftet i Norge. Likevel er det få ting som har fått gjennombrudd. Blant annet obligatorisk ID-merking for katt, som enda ikke er innført. Jeg meldte meg inn i WWF og Noah -for dyrs rettigheter i 2003. Jeg var medlem i flere år, før jeg etter hvert skiftet medlemskap til andre dyrevernorganisasjoner, av ulike grunner. Jeg fremmet organisasjonene på egne kunstutstillinger, hengte opp plakater og gikk rundt med flyers. Det ble også gått fakkeltog mot pels, som Noah arrangerte. All skryt til disse dyrevernorganisasjonene, som arbeider så hardt for sine saker. Og de har oppnådd flere av sine mål opp igjennom årene, heldigvis. Men tanken om at så mange organisasjoner, fagfolk og foreninger har forsøkt å veilede folk og politikere om samme saker i så mange år, hvor de fleste av oss fortsatt sover i timen, er skremmende. Mye av kunnskapen er utdatert, og fagfolk blir ikke lyttet til.
Det er hele 20 år siden det ble lagt frem en dyrevelferdsmelding. Den 20. desember 2024, bare for noen uker siden, lanserte regjeringen en ny stortingsmelding om dyrevelferd. Meld. St. 8 (2024-2025) Dyrevelferd.
Den svarer overhodet ikke til forventningene, da viktige tiltak uteblir. Dette gjelder dessverre for svært mange ulike typer dyr. Både innen landbruk og oppdrettsnæringen, forsøksdyr, bruk av dyr i underholdningsbransjen, ville dyr, så vel som for sport, hobby- og selskapsdyr. Her må vi ta i bruk stemmen vår. I utgangspunktet ønsker jeg å kjempe en kamp for alle (!) dyr og deres rettigheter. Til og med klima og natur har jeg alltid noe å mene om. Men et ordtak sier at «det er ikke alltid heldig å gape for stort «(Dagbladet 1933/291/5/2-4). Selv om jeg har erfaring med mange ulike dyrearter, så føler jeg nok at min kunnskap om selskapsdyret katten stiller seg sterkest. Jeg har studert katten i flere år på det faglige plan, både teoretisk og i praksis. Man ser at lidelser blant hjemløse katter er store, og at vi har et problem med formeringskontroll i Norge. Katter er det familiedyret som oftest blir dumpet. Og straffen for å begå dyremishandling er som sagt altfor lav. Per januar 2024 har ikke Høyesterett benyttet den øvrige grensen av strafferammen i dyrevelferdsloven, etter at strafferammen på tre år ble innført i 2001, til tross for flere svært grove overtredelser. Mye på grunn av dette, så jeg det som nødvendig å tilføre samfunnet enda en dyrevernorganisasjon, med fokus på eierløse katter. Og dermed navnet En stemme for katten. Tiden går nå til å lese enda flere rapporter, studere troverdige kilder og fordype seg i forskning. Dette for å kunne argumentere grundig nok, for å kunne legge frem at det er nødvendig med flere tiltak, for å sikre kattens dyrevelferd i fremtiden.
Jeg har også med meg erfaring fra en personlig rettsak, som varte over 1.5 år. Jeg sto selv som Prosessfullmektig og måtte kjempe mot en stor gruppe mennesker som sto over meg i maktposisjoner. Jeg sto alene mot flere prosessfullmektige i samme sak, en utleier, flere av utleierens familiemedlemmer, kommuneansatte, en advokat og korrupte fagfolk. Jeg mottok også trusler. Saken inneholdt også blant annet dyrevelferd. Selv om dette ikke var hovedproblemet, var det verdt å kjempe for samtidig. Jeg vant saken i to omganger. Og etter en slik opplevelse, som selvfølgelig var en stor påkjenning, ble jeg samtidig sterkere som person. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet. Men etter å ha møtt på så mange uærlige mennesker i én og samme sak, blir jeg bare enda mer trigget til å kjempe videre for rett og galt. Evnene mine ble bedre rustet til å håndtere saker som inngår rettssystemet, studere lovverk, og tørre å ta plass.
Foto: Privat
Jeg hadde lenge lekt meg med tanken om å opprette en dyrevernorganisasjon. Men av forskjellige grunner, følte jeg ikke at tiden var helt inne. Tanken ble likevel til handling. Under et opphold i Spania i desember 2023, kom min samboer og jeg over en liten og forlatt kattunge. Den hadde blitt kastet ut fra en bil og landet i en dyp grøft ved motorveien. Den var ikke mer enn 6 uker gammel. Skitten, sulten og dehydrert lå den forlatt og ropte på hjelp. Min samboer hørte den såre mjauingen, og skjønte straks at noe var galt. Vi klarte å redde den lille pusejenta, som fikk navnet Blondie. Hun kom til et trygt og godt hjem hos en fastboende, norsk dame i Benidorm, som elsker katter. Midt under denne hendelsen forsto jeg at det var dette jeg ønsket å bruke tiden min på. Og forsøke å redde hjemløse katter så langt det lar seg gjøre. Ikke i Spania, men i Norge. Jeg kontaktet straks den ideelle dyrevernorganisasjonen Kattens beskytter Vestfold, og vi tilbydde å stille som fosterhjem for katter i nød. Siden april 2024 har vi tatt imot seks katter i nød, i hjemmet vårt. I tillegg to kaniner som opplevde å bli vanskjøttet, som ikke kunne bli etterlatt i grusomhetene. Saker er blitt politianmeldt og varslet om til Mattilsynet. Jeg engasjerer meg også i frivillig arbeid i felten. Som å fange inn katter, sitte fellevakt og andre praktiske ting som kan være nyttig. Men jeg ønsket samtidig å ta problemet ved rota. Og det innebærer å involvere seg politisk, delta på høringer, drive opplysningsarbeid og spre fakta på ulike medieplattformer. Og ikke minst ha håp og tro på forandring. Det må ellers nevnes at Spania nå ligger foran oss nordmenn, når det kommer til tiltak for hjemløse katter og lovgivning innenfor Dyrevelferd. Den 29. september 2023 trådte en ny lov i kraft om dyrevelferd og katter i Spania. Den inneholder blant annet at alle katter må steriliseres før de blir seks måneder gamle, med unntak for registrerte avlsdyr. Og obligatorisk ID-merking av alle katter. Det er også opprettet fòringsplasser for katter og man har satt i gang omsorgsprogram. Her må Norge følge etter!
Da har dere fått en introduksjon og litt personlig bakgrunnshistorie om hvordan En stemme for katten ble til. Og hvorfor dyrevernorganisasjonen ble stiftet. På den nye hjemmesiden vår kan du også lese om arbeidet vårt, kattens rettigheter (Dyrevelferdsloven) og myter om katten. Jeg håper dere vil følge vårt viktig arbeid. Samtidig oppfordrer jeg alle til å melde seg inn i, eller gi en form for støtte til lokale dyrevernsorganisasjoner rundt omkring i Norge. Det er mange frivillige der ute som bruker utallige timer, både natt og dag, til å hjelpe katter i nød. Men de trenger pengestøtte for å kunne fortsette å drive det fantastiske arbeidet sitt. De mottar ingen statlig støtte, og veterinærutgifter er veldig kostbart. Husk å kastrer, ID-merk og vaksiner katten din. Og selvfølgelig «Adopt/Don`t Shop»! Norge har nok katter nå.
Takk for oppmerksomheten og takk til deg som er en sann dyrevenn.